God søndag og velkommen til nye smakebiter!
Det har blitt kveld, og vi ser på de siste episodene av sesong 13 av Doctor Who. I morgen begynner vi på sesong 14. Vi har ogaå hatt bursdagsselskap, besøk av barnebarn og lest litt innimellom. Jeg har jobbet ganske mye denne uken, så jeg ser frem til en dag (søndag) uten planer!
Jeg har bare lest noen tegneserier i det siste, så du får smakebit fra The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman i dag. Han er en av mine favorittforfattere, og jeg har lest de fleste av bøkene hans flere ganger.
Grown-ups don’t look like grown-ups on the inside either. Outside, they’re big and thoughtless and they always know what they’re doing. Inside, they look just like they always have. Like they did when they were your age. Truth is, there aren’t any grown-ups. Not one, in the whole wide world.
I went away in my head, into a book. That was where I went whenever real life was too hard or too inflexible.
The problem of the librarian is that books are multi-dimensional in their subject matter but must be ordered on one-dimensional shelves.
I sometimes wonder what was disapeared first – among all the things that have vanished from the island.
Hun ble stående med øynene lukket. Orrevannet ga fra seg et sukk. Hun kunne se for seg hvordan vannet strømmet inn gjennom de nedrullede vinduene og tvang bilen mot dypet. Kulden prikket i armene. Hun orket ikke tenke på hva hun hadde gjordt. Munnen var full av spytt. Hun svelget, var like ved å brekke seg. Fortsatt holdt hun øynene igjen. Ville ikke være her, ville ikke se hva som hadde skjedd.
Baglin sa: «En døde av elektrisk støt. En falt ut av et vindu. En svelget en dødelig dose med paddeeiter.»
Mens han nærmet seg, fikk hun tid til å beundre den kraftige overkroppen. Skjorten var åpen. Røde risp løp på tvers over det lett hårete brystet; kanskje han hadde skrapt seg opp på greiner mens han felte og kvistet tømmeret. Hun forestilte seg hendene hans som strøk over de ruglete trestammene. Følte seg frem. Fant det beste punktet å legge øksen til …
Right from the start some of the older cavemen were completely against the idea.
The Professor never really seemed to care whether we figured out the right answer to a problem. He preferred our wild, desperate guesses to silence, and was even more delighted when those guesses led to new problems that took us beyond the original one. He had a special feeling for what he called the «correct miscalculation,» for he blieved that mistakes were often as revealing as the right answers.
Because, Jack, you volunteered to be taken down into eternal torment in place of her. This is the absolute minimum (unless I’m mistaken) that any female requires from her man.